Helsekonferanse, Generasjonstraumer og Maks løftekapasitet
September oppsummert
Oppsummeringen av september i slutten av oktober? Ja, hvorfor ikke?
Jeg begynner med slutten av september, fordi jeg kan og fordi den setter tonen for de to andre temaene i denne bloggen.
Helsekonferanse
Den 27. september var jeg så heldig at jeg fikk lov til å delta på FFO Vestfold og Telemark, og FFO Viken sin årlige helsekonferanse på som ble avholdt 27.-28. september på Quality Grand Hotel Kongsberg.
FFO eller Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon er en paraplyorganisasjon for i alt 88 medlemsorganisasjoner med til sammen nærmere 400.000 medlemmer.
De er organisert med hovedkontor i Oslo og fylkeslag i alle landets fylker, i tillegg til en del kommunelag.
“Vi mobiliserer vår samlede kraft mot ett mål – et fritt og likestilt samfunn for alle med funksjonsnedsettelser.”
Jeg ble invitert til å holde en del av foredraget mitt om det å vokse opp med søsken med spesielle behov, og jeg kunne ikke bedt om et mer takknemlig publikum. Det ble både alvor, latter og gråt, noe jeg vil påstå er å anse som en suksess når man skal holde et innlegg. En av de tingene som kanskje var mest givende, var alle de som kom bort til meg etterpå og delte av sine historier og takket meg for at jeg delte min. Dagen var med andre ord en stor suksess, og jeg gleder meg allerede til neste gang.
Generasjonstraumer
En ting jeg snakket litt om i innlegget jeg hadde på Kongsberg var dette alvorstunge uttrykket generasjonstraumer. Bare ordet i seg selv er komplisert å stave, og betydningen av det er så inderlig dyptgående og så overveldende vidtomspennende.
Uttrykket har jeg hørt før, men ordet og betydningen av det har ikke helt klart å feste seg. Men da jeg i sommer satt og hadde en ganske dyp samtale med enn venn, så kom uttrykket frem igjen, og det var da tyngden av det virkelig traff meg. Setningen han sa var: “Jeg har brukt mye tid og krefter på å riste av meg og gjøre om på disse generasjonstraumene som fattern led under. Alle de tinga han fikk av faren sin og som han, på mange måter uten å være klar over det, forsøkte å videreføre til meg.»
Han satte ord på ting jeg egentlig har gått og tenkt på selv, men aldri artikulert ordentlig. Det at vi lærer oss måter å være på av foreldrene våre er selvsagt ikke noe nytt, men det gjelder jo også andre mer dyptgående ting også.
Denne samtale førte til et aldri så lite dypdykk ned i artikler og forskning gjort på generasjonstraumer, og det jeg fant ga meg en enda bedre innsikt i hvorfor vi mennesker er som vi er av og til.
En av tingene som kom fram var blant annet at traumer ikke bare kommer av miljø, men også av arv. Altså at en traume påført et menneske kan få så stor innvirkning at det videreføres genetisk til de neste generasjonene i form av høyere risiko for angst og depresjon.
Det vil komme en noe mer inngående artikkel om dette på et tidspunkt på denne bloggen, da jeg syns dette er et ekstremt fascinerende tema.
Maks løftekapasitet
Så var det starten av september da. Eller, i alle fall den delen som hadde noe innhold annet enn jobb.
Jeg la meg under kniven. Ikke noe dramatisk, bare et par brokk i navleregionen som var blitt ganske ubehagelige og måtte gjøres noe med. Det var en utrolig effektiv affære på Volvat Stor, og jeg kunne reise hjem allerede samme kveld.
Det jeg ikke hadde tatt høyde for, men som stod i det informasjonsskrivet jeg hadde fått, var at jeg ikke kunne løfte noe mer enn maks 1-2 kg de neste fire ukene. Og det gjaldt jo da selvsagt logisk nok fra det øyeblikket operasjonen var ferdig, og ikke når jeg først hadde kommet meg hjem. Det betydde at jeg ikke en gang kunne bære min egen bagasje som jeg hadde hatt med meg til Oslo. Jeg måtte derfor be om assistanse fra en venn i Oslo som kom til Storo og bar bagasjen min ned til T-banen, tok den sammen med meg ned til Oslo S og bar bagasjen min helt inn på toget som skulle til Drammen. Vel fremme der fikk jeg hjelp av konduktøren til å bære bagasjen ut på benk på perrongen, der jeg ventet til min nydelige kone kom og bar bagasjen min inn i bilen.
Den dagen og de påfølgende fire ukene var en prøvelse for meg, spesielt siden jeg alltid har vært den folk spør om de trenger hjelp til å løfte, dytte eller dra store og tunge ting. Det overrasket meg faktisk hvor mye av min identitet som lå i det å være den store og sterke som klarer alle slike oppgaver selv.
Det gjorde også at jeg fikk en liten innsikt i hvordan mennesker med funksjonsnedsettelse av forskjellige slag kan kjenne det av og til. Og jeg sier liten innsikt, for det inngrepet jeg gjorde var bare for to små brokk. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan det er for mennesker som trenger samme type hjelp hele tiden, ikke bare i fire uker. Stor respekt til alle de som er avhengig av hjelp til dagligdagse gjøremål. Det må kreve så utrolig masse å måtte be om eller til og med kreve å få den hjelpen dere trenger og har rett på. Men også stor respekt til alle de som velger å ha som jobb å hjelpe de som trenger det. De er det dessverre alt for få av.
Er det kanskje noe du kan bidra med? Hvis mange nok tar på seg å hjelpe til et par dager i måneden, så kan det bety en verden av forskjell for den som trenger hjelpen.
Tenk litt på det.
//Stay strong and Rock on!
//Stig